Oscar Løvdal

Jeg må først begynne med å si at jeg ikke kjenner meg igjen i det hele tatt i det som står skrevet nederst. Jeg var hos Oscar for første gang rundt samme tid, og opplevde ingenting annet enn en superprofesjonell lege.

Oscar var andre ørelege jeg var hos etter at jeg begynte å høre dårligere på det ene øret. Jeg var først hos en annen ørelege som ikke fant noe galt - kun at det var litt nedsatt hørsel som konsekvens av ørebetennelse fra da jeg var yngre. Dette var et svar jeg ikke var helt fornøyd med, så etter litt mer venting gikk jeg til Oscar for en 'second opinion' og etter bare 5 minutter skjønte han at det var noe mer enn bare litt nedsatt hørsel. Endte med at han antok det var kolesteatom, en betennelsesamling i mellomøret og sendte meg til CT-scan.

Scan kom tilbake og ble bekreftet teorien hans, noe som gjorde at jeg raskt ble henvist til Lovisenberg sykehus der jeg operererte for to uker siden.

Der fant de ut at kolesteatom hadde spredd seg mye mer enn det som først var antatt, noe som betyr at om jeg hadde ventet mye lenger og Oscar ikke hadde funnet ut av hva det var, så kunne jeg risikere å miste hørselen totalt og kanskje også synet på grunn av nerveskader.

Oscar fant på 5 minutter ut av hva som var galt fordi han hørte på hva jeg forklarte av symptomer og fordi han er dyktig. Han sørget for at en 27 åring ikke må gå med høreapparat og nerveskader.

Hadde jeg godtatt svaret fra ørelege #1 ville jeg kanskje slitt med dette resten av livet.

Anbefaler på det sterkeste Oscar, som også har et godt rykte hos kirurgene på Lovisenberg fordi han stiller korrekt diagnose.

Var hos Oscar Løvdahl og må si han er grundig og profesjonell. Men med det kommunikative virker han kort og tidvis avvisende ved uventede spørsmål. Avslutningsvis får man inntrykk at konsultasjonen er ferdig før jeg selv opplever at den er ferdig og at han vil ha meg kjapt ut av døra. Antakelig presset på tid men han kan bli bedre på å se mennesker bak "sykdommen".

Var litt skeptisk med tanke på den andre vurderingen av Løvdal på denne siden. Men ettersom han hadde ledig time meget raskt, og det ble dekket av det offentlige, så tok jeg kjangsen.

Løvdal var ganske presis i forhold til timen jeg hadde fått. Han var høflig og profesjonell, og hadde et ryddig kontor. Han stilte klare spørsmål til meg, og ga meg god anledning til å svare. Jeg oppfattet at han undersøkte meg grundig, og tok problemstillingen på alvor. Han ga meg tilbakemelding på det som så positivt ut, og sendte meg videre på ultralyd, da han ikke kunne gi et klart svar på mine plager. Jeg opplevde at han tok meg på alvor.

Når det gjelder selve undersøkelsen, så opplevde jeg også at han ikke sa hva han skulle gjøre, og med hva, for hver ting. Men for meg var ikke dette noe problem, da jeg stoler på at det han bruker og det han gjør var profesjonelt. Jeg ble undersøkt i halsen og nesen. Jeg har vært hos ØNH før, og vet at dette ofte er veldig ubehagelig. Jeg opplevde ikke at Løvdals undersøkelse var nevneverdig mer ubehagelig, eller unødvendig ubehagelig enn andre.

Men det er klart at alle pasienter er ikke like meg. Så Løvdal kan nok bli noe flinkere på å informere pasienten om hva han skal gjøre, og med hva o.l.

Konklusjonen min er at jeg kan anbefale Løvdal.

Etter omtrent et minutts samtale vil Dr. Løvdal se inn i øret mitt. Han setter på en liten lampe og jeg hører at han finner et objekt på det lille instrumentbordet bak meg, som jeg antar at han vil stikke inn i øret mitt. Da stemningen fra begynnelsen av hadde vært litt merkelig på en ubehagelig måte, trekker jeg meg noen centimeter vekk og spør hva han har tenkt til å gjøre. Han blir da øyeblikkelig sint. Han sier sint at jeg bare har å sitte stille så han kan se inn i øret mitt. Jeg blir redd, og spør igjen hva han skal stikke inn i øregangen min. Han responderer med å ikke svare på det, men sier heller at om jeg ikke skjerper meg og lar han stikke objektet inn i øregangen min innen han har telt til tre, kan jeg bare dra herfra. Jeg blir enda reddere, og tenker at jeg ikke vil at han skal stikke noe inn i øregangen min når han er så aggressiv. Så jeg sier at det virker som vi to har litt dårlig kjemi, og spør ham om han synes det er bedre hvis jeg går til en annen ørelege på senteret? Da blir han rasende og sier at det kan jeg bare glemme. Enten sitter jeg stille nå og lar han “undersøke” øret mitt, eller så må jeg gå og aldri komme tilbake. For, som han sa “her er det jeg som bestemmer, og du får aldri en time her igjen”. Da svarte jeg at vi måtte snakke ordentlig til hverandre, og at jeg ikke snakket sånn til ham som han snakket til meg nå. Han svarer bare “nå skal du la meg undersøke øret ditt, ellers skal du gå og aldri komme tilbake og så skal jeg skrive en rapport om hvordan du har oppført deg”. Jeg hadde på dette tidspunktet blitt helt perpleks, så jeg klarte ikke å svare noe ordentlig. Jeg visste bare at jeg ikke ville at Dr. Løvdal skulle stikke noe inn i øret mitt. Da farer han plutselig opp, tar meg i armen og dytter meg ut av kontoret sitt. Jeg blir helt svimmel av sjokk, og stavrer meg bort til resepsjonen og spør resepsjonisten om hva som skjer. Dr. Løvdal følger etter meg til resepsjonen og sier høyt og foran de andre pasientene som venter at jeg bare har å komme meg ut derfra sporenstreks. Jeg føler både skam og forvirring der i resepsjonen, og alle ser på meg og han roper at jeg skal pelle meg ut av legekontoret og aldri komme tilbake igjen. Resepsjonisten blir også ganske stresset, og hun prøver først og fremst å forstå situasjonen. Jeg spør henne om det virkelig stemmer at jeg ikke kan få time på Oslo Øre Neste Hals igjen, og Dr. Løvdal marsjerer inn på kontoret sitt og lukker døren. Resepsjonisten prøver å berolige meg og jeg begynner å gråte. Jeg føler meg ydmyket og forvirret, og tårene bare renner og renner. Hun prøver å trøste så godt hun kan, og så bestiller hun en ny time til meg hos en annen lege på senteret. Den første ledige timen de har er først om tre måneder. Så går jeg gråtende hjem.

Jeg står igjen med tusen spørsmål, og forstår ikke hva jeg gjorde for å provosere Dr. Oscar Løvdal til et sånt raseri. Når jeg leser dette tenker jeg til og med at jeg må ha gjort noe for å fortjene en sånn reaksjon. Men ærlig talt og med hånden på hjertet, så var jeg høflig mot Dr. Løvdal og omtrent det eneste jeg sa til ham før han ble rasende, var spørsmålet om hva undersøkelsen gikk ut på. Noe jeg fortsatt tenker må være lov når man er hos legen. Men det var altså dette spørsmålet som utløste Dr. Løvdals vrede, som jeg med min beste vilje ikke var i stand til å stanse denne torsdagen.