Tilsvar til vurdering

Sviktet av dømmende lege

Jeg hadde lenge vegret meg for å dra til legen. Ting i livet var svært vanskelig og jeg trengte noen å snakke med. Det er sårbart og skummelt å skulle åpne seg opp for en vilt fremmed. Det er også tøft å innrømme for seg selv at en trenger hjelp, og stole på at man faktisk fortjener den hjelpen.

Etter lang betenkningstid hadde jeg endelig motet meg opp til å bestille legetime. Jeg blir møtt av en tilsynelatende sympatisk lege og jeg begynner å fortelle om de tunge tankene. Jeg er veldig nervøs, men holder frem. Det skulle jeg angre på.

På mitt mest sårbare blir jeg bedt om å ta meg sammen. «Skjerp deg» sa han. Jeg fikk gode tips som å begynne å trene, siden fysisk aktivitet er bra for den psykiske helsen. (Hadde han vært mer nysgjerrig hadde han kanskje funnet ut av at jeg trener karate fast og vanligvis starter dagen med en løpetur). Dr Holtz trekker konklusjoner basert på oppfatninger av dømmende natur. På mitt mest sårbare får jeg spørsmål som virker hånende. Det er ingen varme eller medfølelse. Ingen nysgjerrige spørsmål, bare spørsmål «for å ta meg». For å gi meg grunner til at jeg ikke trenger å snakke med noen, men at jeg rett og slett bare må ta meg sammen.

Jeg føler meg sviktet. Tilliten min til helsevesenet har blitt svekket og enda vanskeligere blir det å bestille den legetimen neste gang livet raser rundt meg.

Hva om jeg hadde vært en middelaldrende mann? Hadde jeg blitt tatt mer på alvor da? Gud jeg skulle ønske jeg ikke var en hysterisk ung jente. At jeg ikke skulle tenke at ting er så vanskelig, når det egentlig er så lett å få det bra med seg selv, det er bare å spise sunt og bevege seg nok i følge Dr. Holtz.