Eva-Kristin Brynhildsen

Da jeg fortalte min historie, som jeg oppgav at jeg ikke hadde fortalt til noen tidligere, så gav hun ikke noen respons. Jeg så på henne som for å spørre etter respons. Da sa hun at - "det er mange som har det slik". Jeg regner med at hun mente at det jeg sa ikke var noe å skamme seg over. Jeg svarte at - det er det sikkert, men det jeg føler overfor disse personene er likevel ekstremt.
Hun påpekte også at jeg virket stresset. Det var min første time, og jeg sa at jeg hadde først lett etter parkering for sykkelen, så måtte jeg lete meg fram til kontoret (som var dårlig merket), og så gå opp 3 etasjer. Men bortsett fra det så mente jeg at jeg ikke var spesielt stresset. Det virket ikke som om hun trodde på meg, men oppfordret meg til å fortsette å snakke