Kathinka Vatne

Jeg har dessverre ikke mye positiv tilbakemelding å gi. Det må i så fall være at Vatne forlenget utredning da jeg uttrykte ønske om dette. Det er positivt at man gjør slikt, så man vet at utredningen kan bli gjennomført grundigere og flere muligheter kan bli undersøkt.

Kathinka Vatne opptrådde for meg meget uprofesjonelt på flere områder, og jeg gikk dessverre gjennom svært ubehagelige opplevelser ved å gå til henne som pasient.

I første time tok hun til et ubehagelig punkt opp at jeg hadde kjæreste og venner - dette så mye at det ble underlig og urovekkende for meg, for ikke å snakke om irrelevant. Det var gjentagende for Vatne at hun kom med underlige utsagn eller kommentarer.

Vatne kom nemlig også med underlige små kommentarer gjennom hele den tiden jeg gikk til henne. Disse ble sagt lavt, omtrent hviskende, og var ofte for å si imot symptomene jeg beskrev. Hun oppførte seg i resten av samtalen som om disse kommentarene ikke var sagt, ved å overse dem og skifte tema da jeg spurte om hun kunne gjenta det hun sa. Jeg konfronterte henne til slutt om disse kommentarene, og da hun forsto at det hadde virket negativt på meg så anerkjente hun dem og beklaget. Unnskyldningen virket derimot ikke helt overbevisende på meg, da jeg ikke tror hun innså hvor skadelig det hun gjorde var, og det virket for meg ikke som en vane hun kan ha lett for å legge fra seg. Disse kommentarene gjorde at jeg tvilte på min egen virkelighetsoppfatning, og ga meg en nifs følelse av forvirring. Jeg synes ikke dette hører hjemme noe sted, hverken i helsevern og ellers. Dette er noe av det jeg ble mest sjokkert av, og håper virkelig ikke Vatne gjør dette med flere pasienter.

I tillegg til dette, så puttet Vatne ord i munnen på meg. Da jeg beskrev symptomer gjentok hun noen ganger det motsatte av det jeg hadde sagt, og noterte så ned det jeg antar var hennes eget svar. I noen tilfeller sa hun også tvert imot symptomer jeg beskrev, noe som var meget ubehagelig. Jeg mener at det er viktig at pasienter meddeler sine opplevelser av symptomer, og at det er svært lite nyttig å si imot selve symptomene og pasienten på en slik måte. Hvordan kan da behandler hjelpe pasienten når de avfeier hva pasienten sier? Jeg synes ikke slikt oppfordrer tillitt. Dette burde Vatne ta meg seg videre.

Jeg er også av den formening at Vatne informerte dårlig om hvordan prosessen hos henne skulle gå, og jeg følte til tider at jeg ikke forsto hva vi som psykolog og pasient undersøkte. Jeg følte mye forvirring og usikkerhet. Dette er ikke bare skyldig Vatne, men også institusjonen hvor hun jobber, som begge kunne ha informert meg bedre.

Under hele prosessen med Vatne så opplevde jeg henne som avfeiende. Dette er ikke positivt for en som arbeider innen helse. Dessverre førte mine timer hos Vatne til stor usikkerhet hos meg selv, frustrasjon og søvnløshet - ting jeg ikke slet med før jeg kom til henne. Jeg følte meg betraktelig bedre igjen da jeg sluttet å ha timer hos henne, og har klart å bygge meg opp igjen på egen hånd fra den usikkerheten hennes væremåte som psykolog påførte meg.

Jeg er av den formening at om Vatne fortsetter å jobbe som psykolog, så burde hun endre på den negative væremåten jeg har nevnt over. Jeg håper hun forsøker, om hun leser dette. Etter min erfaring så utgjorde dessverre dette store deler av hennes væremåte som psykolog, så jeg har vanskelig for å se hvordan hun skal kunne utføre denne jobben profesjonelt, effektivt og omsorgsfullt.