Jeg hadde henne som fastlege i litt over ett år. I denne perioden var jeg hos henne med flere problemstillinger. Min opplevelse er at hun tok mine somatiske problemer på alvor og var handlekraftig og fremstod empatisk. Jeg jobber som sykepleier selv og har endel erfaring fra helsevesenet, og vil derfor si at jeg også stiller noen krav til hvordan jeg mener at man skal bli møtt som pasient. Jeg ønsker faglige råd fra legen, men også å bli lyttet til og forstått.
Det virket som om hun har god oversikt over almenntilstander og fikk raskt utredet og behandlet disse, noe jeg mener er et minimumskrav. Da er det snakk om å stille diagnose på bakgrunn av symptomer og blodprøver, ikke noe hokus pokus.
Da jeg kom til legen for å følge opp noen prøver og samtidig ta opp at jeg følte meg svært sliten etter lang tid med veldig høy arbeidsbelastning, ble jeg fortalt at jeg nok "bare er sliten", og fikk 1 uke sykemelding. Det kan på mange måter stemme at jeg bare var det, og jeg klarte meg greit nok uten så mye lengre opphold fra jobb. Men jeg reagerte svært sterkt på måten hun avfeide det jeg fortalte. Etter 10 år som sykepleier har jeg omtrent aldri vært borte fra jobb. Men å bli sagt til at det "ikke hjelper å ikke jobbe", når det helt klart er arbeidssituasjonen med en vikarleder, og svært høyt sykefravær blant øvrige ansatte over tid, som bidro til at jeg var helt utslitt, så er ikke det særlig tillittsbyggende. Jeg forstod ihvertfall med en gang, at problemstillinger knyttet til psykisk helse, absolutt ikke er hennes styrke. Det gjorde at jeg fant ut at jeg må finne en annen lege, siden jeg i utgangspunktet syns det er vanskelig å ta opp slike ting med en lege. Dersom det dukker opp liknende problemstillinger i fremtiden er det overhode ikke en lege jeg har tillitt til på det området.
Jeg skulle i tillegg be om henvising for PREP-medisin, noe hun aldri hadde hørt om, jeg brukte endel tid på å forklare hva det er, hvor hun svarte med, "åja du har mannlig partner?". Jeg vil understreke at jeg først og fremst opplevde dette som svært kunnskapsløst, fremfor fordomsfullt. Men for lgbht-pasienter vil jeg da si at det nok finnes andre, som er mer oppdaterte på denne gruppens helseutfordringer.
Jeg var en gang hos en annen lege, på samme kontor. Natasa, hun lyttet og var flink på rent praktiske problemstillinger, men hun rotet med resepter. Endte med at apoteket måtte ringe for å få fakset riktig resept på en epipen. Hun mente den ikke kunne legges inn som blå resept, mens apoteket sa det måtte søkes om hos Helfo. Noe legen ikke fikk til. Har brukt denne medisinen i sikkert 12 år uten noe problem.
Jeg var interessant nok også vitne til at en helsesekretær fikk en stygg kommentar av en mannlig lege på kontoret. Hvilket bidro til at hun begynte og gråte og dro fra jobb (mens jeg satt på venterommet). Jeg vil dog si, at jeg har hatt god erfaring med sekretærene, de har både vaksinert meg flere ganger, og tatt flere blodprøver.
Totaltsett tror jeg det finnes bedre legekontor og mer lyttende, forståelsesfulle og empatiske leger. Jeg tror folk med sammensatte problemstillinger vil syns det er vanskelig å bli møtt på samme måte som jeg føler jeg har blitt. Jeg tror jeg kjenner min egen kropp og helse, og går til legen kun hvis jeg må. At man opplever å bli møtt med en litt bedrevitende ovenfra og ned-holdning, fremfor respekt og forståelse er for dårlig, og når ikke opp til den kvaltieten jeg forventer av en lege eller helsevesenet forøvrig. Legen anbefales derfor ikke av meg.
