Først, litt forhistorie, for å få frem hvor viktig forholdet til fastlegen er for meg. Jeg har vært LAR pasient i fjorten år og rusfri i elleve. LAR pas betyr at man står på høye doser opioider som skal forhindre at opiater (heroin, morfin) gir eufori, overdose, eller i det hele tatt virker som det pleier, om pasienten sprekker. Å være LAR pasient er i seg seg selv svært utforderende i møte med helsevesenet. Alt for mange av helsepersonell er redde for å bli lurt av en rusavhegig pasient, og det er etter min mening en irrasjonell frykt, særlig om pasienten nettopp har gjennomgått en operasjon. Alle har smerter etter en operasjon, til og med rusavhegige. Misforstå meg rett, det bør helst unngås, men dosene som skal til for å lindre smerter, er for små til å gi overdose, så hva er egentlig det verste som kan skje? Vedkommende helsepersonell skal hjem til sitt vante liv og blir ikke påvirket av det i sitt daglige. Har pasienten fått en dose hen ikke skulle hatt, så har hen lurt og ødelagt for seg selv først og fremst. Men blir pasienten nektet adekvat smertelindring hen har krav på, og dermed liggende der med smerter, fordi vakthavende er redd for å bli lurt, så er det ille. Det, er det verste som kan skje. Det er et lovbrudd. Alle, til og med rusavhegige, har krav på adekvat smertelindring. Denne frykten for å bli lurt er så stor, at mange rusavhegige får ikke hjelpen de har krav på, og jeg skulle ønske jeg kunne si at det tilhører sjeldenhetene, men det gjør det ikke. Det er nærmere standarden enn noen ønsker å innrømme. I tillegg, er det også mye usikkerhet og manglende kunnskaper i fht smertelindring av LAR pasienter i helsevesenet. Jeg blir, som alle andre, eldre med åra, og med alderdom kommer sykdommer og desverre større behov for smertelindring. Jeg har ofte vært bekymret og vurdert å gå ut av LAR pga den manglende kunnskapen, og fordommene man opplever. For hva om jeg havner i en ulykke? Brekker foten? Hva vil skje om jeg har store smerter? Frykten har vokst sammen med alderen. Men LAR er livreddende behandling. Ingen vet om man forblir like stabil rusmessig om man velger å gå av medisinene, så det har blitt med tanken. Så kom bomben. Kreft. Operasjon. Jeg har vært livredd. Ikke for kreften, men for smertene, og de dømmende blikkene hvis man viser tegn til smerter. Oppholdet på sykehuset begynte bra, men ble etterhvert veldig tøft. Man er prisgitt legen som er på vakt. Hens holdninger og kunnskaper. Noen er flinke og skjønner at man er der fordi man er hjelpetrengende og har det vondt etter en operasjon, mens andre ser på deg som om du har ranet en bank og lommeboka deres er neste. Spesielt hvis du har smerter. Har hun nå virkelig smerter, eller er hun ute etter en piff? Ja, selv etter en operasjon, er mistenksomheten sterk. Jeg har vært rusfri og levd et normalt liv i elleve av mine fjorten år i LAR, og det har vært en lang og tung vei. Jeg har jobba hardt for det jeg har. Da er vondt å ligge der og føle at man er uønsket og har gjort noe galt. Man blir redd for å vise eller si fra om at man har smerter, for da kommer de blikkene med en gang. Jeg ble skrevet ut før tida, eller nærmere sagt kasta ut, med beskjed om at dette er egentlig ikke så vondt, så i morgen er smertene dine over. Da blir du utskrevet. Så var jeg hjemme. Med smerter og uten smertelindring, men jeg var likevel letta. Letta over å slippe blikkene og mistenksomheten hver gang jeg skar grimaser av smerter. Det er bedre å være hjemme og ha det vondt, en å ligge der til spott og spe og ha det vondt. Ja, man blir virkelig prisgitt vakthavende leges holdninger og kunnskaper. Og ikke minst, fastlegens holdinger og kunnskaper. Jeg tør sjelden be legen om smertelindring, samme hvor store smerter, for da kniper de som regel leppene sammen til en smal strek og ser ut som de skal løse en hard gåte. Lyver hun, eller har hun virkelig smerter? Det spiller ingen rolle at man har vært rusfri i over et tiår når "LAR" lyser med store bokstaver i journalen. Det spiller heller ingen rolle at kneet ser ut som en fotball, det trenger ikke være vondt for det. Det kan godt være en løgn. Hva om de blir lurt? Manipulert? En ting er iallefall sikkert. Det har vist seg flere ganger at den skjøre tilliten man har bygget opp, vakler med en gang man ber om smertelindring, samme hvor lenge man har vært rusfri, selv om man ikke har bedt om smertelindring av vanedannende karakter. Blikket forblir mistenksomt, inntil man skyndsomt presisierer at man ønsker noe smertestillende som ikke gir eufori. Da blidner de til igjen. Ber man om noe sterkere fordi det man forsøkte først ikke virket, brytes tilliten garantert, og man kan bli bedt om å levere en urinprøve, "bare sånn for sikkerhets skyld. Det er ikke det at jeg ikke stoler på deg. Det er lenge siden sist, og det er for din egen skyld. Vi vil du skal ha det bra vet du!" Så bruker du en viss tid på å levere prøver når de ber om det. Bygge opp igjen tilliten til at du ikke har sprekt, selv om du ba om smertelindring. Man skal ikke be om sånt. Man blir i veien og uønsket. Ingen vil ha en rusavhegig pasient med smerter. De er en klamp om foten, for ingen vet hvordan de skal håndteres.
Så, I dag ringte min nye fastlege meg, og jeg forventet egentlig det jeg alltid har vært vant til. At jeg har en jobb å gjøre. Bygge tillit. Vise at jeg er tilliten verdig. Ikke be om smertelindring. Nevne at det fortsatt er vondt og la legen få avgjøre hva hun vil gjøre med det. Ikke klage for mye. Fortelle hva som er skjedd, nøytralt. Sondere terrenget. Hvilke holdninger har hun til meg? Kanskje det var dumt å bytte, akkurat nå som jeg har så mye smerter og faktisk kan ende opp med å måtte trygle om smertelindring? Kanskje hun tror jeg bytta lege fordi den forrige kan ha nekta meg medisiner jeg er ute etter? Men til min store overraskelse, ja, nesten sjokk, var det ikke nødvendig å føle seg frem i det hele tatt. Dette mirakelet av en fastlege hadde full fortståelse for situasjonen min. Hun fikk meg fort i tale og alt kom bare strømmende ut. For første gang ila mine mange år i LAR, møtte jeg en fastlege som ikke er usikker på meg som pasient. Ingen avventende mistensomhet og ingen tviling på alt jeg sier, inntil det motsatte er bevist. Jeg ble møtt som det mennesket jeg er, og ikke for den bagasjen jeg bærer på. Jeg ble møtt med tillit fra første stund, og jeg trengte ikke forklare så mye før hun skjønte kjernen i problemet. Jeg ble så paff når hun tok ordene ut av munnen på meg, og når hun bekreftet ting jeg sårt trengte å høre, begynte jeg å gråte. Mine utfordringer ble tatt på alvor. For tro det eller ei, men mine utfordringer, er ikke å få utskrevet smertelidinding selv om det kan virke sånn her. Ikke i det hele tatt. De er å bli behandlet som et likeverdig medlem av samfunnet, med de samme rettigheter. Å bli sett for den jeg er, og å bli trodd på det jeg sier. Og det gjorde hun. Jeg føler helt og fullt at hun er på min side og støtter meg, og hun er ikke redd for å si fra når urett skjer. Et vidunder av en fastlege, medmenneskelig, og med bein i nesa. Jeg var så letta etter samtalen med henne at jeg satte meg rett ned og grein. Det føles som om årevis med kamp er over, selv om den kanskje akkurat har begynt, helsemessig, for nå kan jeg føle meg trygg på at også jeg blir ivaretatt og møtt med respekt. Som meg. I stedet for å bli møtt som bagasjen min. Tusen takk, Kari -Elise, du er, uten å ovedrive i det hele tatt, et under og et unikum. Jeg håper du blir der til du er gammel og grå, for du er sårt tiltrengt <3
