Hanne Margrete Lien

Følelsen av å være til bry startet fra første sekund, da Hanne ikke ser meg i øynene og haster bort til skrivebordet sitt. Da jeg forteller at jeg ønsker å ta en GU og sjekke at spiralen sitter OK, ta en celleprøve, samt ta blodprøver som en regelmessig sjekk, da blir jeg kjeftet på. Jeg får beskjed om at det ikke er nødvendig med celleprøve såpass ofte, at blodprøver belaster helsevesenet og hun etterspør hvilke symptomer jeg har som gjør at jeg ønsker å ta disse prøvene. Jeg forteller at jeg er trøtt og sliten (og må nærmest be om tilgivelse for at jeg sitter på kontoret hennes) og at jeg ønsker en årlig sjekk etter noen mellomblødninger. Hun virker sur, beordrer meg opp i GU-stolen og jeg føler meg veldig liten og som en vanskelig/krevende pasient.

Har tenkt mye på denne timen i ettertid og står nå på venteliste til ny fastlege. Jeg har forståelse for at fastleger er belastet med lange pasientlister og travle dager - men å måtte forsvare en legesjekk én gang i året tenker jeg er uaktuelt.

Hanne Margrete gir klart inntrykk av at hun ikke ønsker meg som pasient inne på legekontoret sitt, og etter å ha lest kommentarene her inne så tar jeg det fra nå av ikke personlig.

Jeg fikk en time hos Hanne da min fastlege ikke var tilgjengelig og det hastet. Hun var rett på sak (greit nok), sa hun hadde dårlig tid og at hun ikke kunne hjelpe meg med det jeg trengte. Jeg var i en vanskelig periode og gikk til timen med håp om at det skulle bli bedre, men følte meg fullstendig avfeid og knakk sammen etterpå. Turte heller ikke stille oppfølgingsspørsmål til min situasjon ettersom hun virket irritert og oppgitt. Om jeg får valget igjen, betaler jeg heller for privat legetime enn å gå tilbake til henne.

Jeg har vært hos Hanne flere ganger. Har ikke blitt møtt spesielt bra noen ganger, men denne gangen toppet det seg. Fikk en hastetime dagen etter spontanabort og var fullstendig knust. Det første mannen min og jeg ble møtt med var at hun hadde dårlig tid, og mannen min ble bedt om å være stille fordi hun bare kunne svare på spørsmål fra meg. Jeg gråt og var fortvilet, mens Hanne ikke var interessert i å høre på meg, men mer opptatt av at dette egentlig ikke var så veldig trist. Jeg svarte med at "jo, det synes jeg at det er", hvorpå hun avbrøt meg, og sa: "nei, det er det faktisk ikke. Nå må du være litt realitetsorientert". Dette gjorde vondt, og hun gjorde en vanskelig situasjon enda verre. Det er ikke legens jobb å bestemme hva man føler etter noe slikt. Anbefales overhodet ikke.

Flyttet til Oslo og valgte henne pga nærhet, noe jeg angret med engang. Var til henne 4-5 ganger, og opplevde henne som utrolig vanskelig og ufølsom. Hun viste aldri noen empati for mine problemer, og det var klin umulig å fornye resepter, ta blodprøver, EKG o.l. Min psykiater fikk sjeldent kontakt med henne, og jeg måtte dermed være mellommann/kvinne for å få nødvendig hjelp. Hun virker generelt stresset og har ikke kapasitet til å tilby tilstrekkelig hjelp som skal holde høy kvalitet.