Har hatt Thomas som fastlege i mange år. Mitt inntrykk er at han er faglig sterk, men har et stort forbedringspotensiale når det kommer til kommunikasjon og med pasienten. Det undrer meg at han i tillegg til jobben som fastlege, underviser medisinstudenter i akkurat kommunikasjon og fastlegens rolle, for her har han absolutt et forbedringspotensialet selv. Han jobber ikke 100 prosent som fastlege, og min opplevelse er at enhver vikar og annen lege ved fastlegekontoret hans, har mestret kommunikasjon på en bedre måte enn han selv praktiserer.
Han har som alle gode og dårlige dager, men det er ikke en hyggelig opplevelse å være hans pasient på en dårlig dag. Jeg har opplevd å få god hjelp, blitt møtt med forståelse og sittet igjen etter legetimen med et inntrykk av at han oppriktig ønsker å hjelpe. Men oftere enn det, har jeg opplevd han som nedlatende i måten han formulerer seg på, med liten vilje til å prøve å forstå utsagn som går imot hans forhåndsbestemte synspunkt og sittet igjen med opplevelsen av å ikke ha fått nødvendig hjelp.
For meg virker det vilkårlig hvorvidt man blir møtt på en god måte. Slik jeg ser det vil det være uheldig for en person i en sårbar situasjon å møte Thomas på en dårlig dag. Med dette utsagnet ønsker jeg ikke å avfeie at han er faglig flink og kan etter min mening, dersom han er innstilt på det, gi god hjelp.
Det er tanken om at en person i en sårbar situasjon med behov for hjelp, skal møte Thomas på en dag der han ikke er innstilt på å forsøke å ha en god dialog, ikke møter pasienten på en forståelsesfull måte (som innebærer viljen til å være åpen) og ikke yter hjelp så godt som han kan, som er grunnen til at jeg deler min opplevelse av han som fastlege. Fordi jeg tenker at i en slik situasjon så er det særs viktig å oppleve å bli møtt på en god måte, og at det ikke bør være vilkårlig hvorvidt man opplever det når man går til fastlegen for hjelp.
