Lars Kristian Groth

Jeg kan forstå at denne terapiformen ikke er for alle, men endring er ubehagelig og å konfrontere mønstre, følelser og usikkerheter er ikke alltid trygt.
Jeg hadde depresjon og selvmordstanker etter en stor livsendring, og hadde et dypt ødelagt selvbilde.
Jeg har gått i «vanlig» terapi tidligere, men her opplevde jeg en genuin validering av følelsene mine som endret meg på et dypt nivå og kansellerte ut en del indre uro over tid. Jeg fikk en større tiltro til og forståelse for meg selv, og et bedre og mer balansert selvbilde. Mine venner og familie har uttrykt at behandlingsløpet og prosessen jeg fikk igjennom (rundt 1 år. 1-2 ganger i uka) hadde en positivt effekt. Sikkert mye annet også, men da jeg gikk dit var jeg deprimert og arbeidsledig, når jeg avsluttet hadde jeg en god jobb i Oslo, gode relasjoner med venner og familie og en indre styrke var tilbake. Det var ikke lett og jeg hadde timer jeg synes var vanskelige, men hvis du er åpen for en slik prosess og kan stå stødig i å konfrontere stillhet og deg selv, så anbefaler jeg denne behandlingsformen.
Når alt kommer til alt, så er det deg selv du må ha en god og trygg relasjon til, og, for meg, er det dét en slik terapiform forsøker å bygge opp.
Lars Kristian er åpenbart klok, faglig sterk og virker som han har stor respekt for grenser - noe som jeg satt stor pris på, og som over tid ga meg en følelse av genuin trygghet i prosessen.

Dette er en VELDIG passiv form for terapi. Vet ikke om det er terapien eller psykologen dette går på. Jeg liker idéen og tanken bak psykoanalytisk terapi, men dette blir for passivt. Tror ikke dette passer for alle, for å si det mildt.

Han informerer ikke om hvordan han jobber, så for en som ikke vet hva denne formen for terapi går ut på tror jeg det kan bli et sjokk. Det er vanskelig å få en forståelse for hva som foregår.

Psykologen stiller få spørsmål og du leder hele terapien. Han gir få innspill, og absolutt ingen tips eller øvelser, dette er ren assosiativ samtaleterapi. Om du ikke sier noe, blir det bare stille.

Syns også psykologen er vanskelig å danne en relasjon til, fordi han er så fryktelig passiv, upersonlig og distansert. Han ser bort hele timen og virker ofte ukomfortabel. Likevel er er det han sier, når han først sier noe, klokt og meningsfullt. Og han har et rolig og behagelig vesen.

Om han hadde vært enklere å få en trygg relasjon til tror jeg dette kunne passet for de som vet hva terapien går ut på og trenger hjelp med dyp personlighetsproblematikk, selvutvikling og relasjoner. Jeg fikk noe utbytte av "terapien" på dette planet, fordi jeg klarte å ikke la den utrygge relasjonen gå inn på meg. Eventuelt om man får noe ut av å føre monolog om problemene sine, så kan dette passe.

For sterk angst og depresjon eller livskriser kan jeg bare ikke skjønne hvordan dette skal hjelpe. Det gir bare mer angst og håpløshet å bli møtt med totalt passivitet og stillhet.

Han er også vanskelig å kommunisere om praktiske ting med, som timebytte osv. Han svarer rett og slett ikke. Var et par ganger han ikke møtte opp eller glemte timen også. Dette oppleves ikke bra, og kan bare tenke meg hva det gjør med relasjonen til psykologen for de som er enda mer utrygge enn meg. Syns det er frekt! Nekter også å svare på spørsmål om journal i ettertid.

Jeg opplevde han som uengasjert og stille. Jeg måtte prate brorparten av tiden, han han lyttet uten å se på meg. I steden så han ut i rommet, ut av vinduet, opp i taket, eller på det enormt store vevde teppe han har hengende på veggen. De få gangene han ytret noen ord sa han det så stille at jeg måtte be han gjenta det. Lite profesjonell er mitt inntrykk.

Lars Kristian er en psykolog som er mest opptatt av å lytte til pasienten. Han kommer sjelden med innspill eller gode råd for å komme seg ut av en vanskelig situasjon. I tillegg snakker han veldig lavt, så det kan flere ganger være vanskelig å høre det lille han sier. Jeg måtte flere ganger bedre han gjenta det han sa. Jeg hadde absolutt ingen nytte verdi av å gå hos han pga min depresjon.