Hilde Bækken

Hilde er samvittighetsfull, tar seg god tid og tar symptomer på alvor. Hun kan utfordre på tanker og forestillinger, men gir alltid tid og rom til å forstå egne reaksjoner og tankemønstre. Opplevd noen ganger endring av time, men hun strekker seg langt for å få til time som passer både behandler og pasient.

Etter ca. tre mnd måtte jeg gi meg da det ble for useriøst og uprofesjonelt etter min mening.
De første timene var jeg positivt innstilt og synes det virket lovende, men terapien ble etter hvert mer og mer uorganisert og useriøs.

1. Tillitt/førsteinntrykk:
Terapeut kom for sent til første time. Jeg valgte å ikke tillegge det for mye vekt da det er sånn som kan skje, men allikevel gjør det noe med førsteinntrykket og tillit.
Terapeut tar mye notater, men jeg lurer på hva de egentlig brukes til når jeg opplever at hun stadig vekk glemmer viktig/essensiell info som jeg har delt tidligere. Noe annet jeg stusset litt over var at hun flere ganger hevdet at hun knapt trengte informasjon om meg for å behandle meg. Jeg er enig i at man ikke trenger å vite alt ned til minste detalj, men er det ikke essensielt til en viss grad å forstå/se pasienten for å kunne hjelpe ham/henne best mulig?

2. Kommunikasjon:
Sto og ventet i rundt 20 minutter utenfor etter timen skulle ha begynt. Sendte sms uten å få svar. Hadde på forhånd ikke fått beskjed om at jeg måtte gå inn å banke på og at jeg ikke ville bli hentet ute i gangen, noe jeg er vant med fra tidligere terapi.
Under timene synes jeg at hun til tider snakket litt for mye og hoppet fra det ene tema til det andre, noe som bare forvirret meg ytterligere. Det var vanskelig å holde tråden, noe jeg også ga beskjed om.
En dag jeg var syk fikk jeg vite først uken etterpå ved neste time at hvis man var forhindret fra å møte opp fysisk, kunne man ta timen over telefon/facetime. Dette var ETTER jeg hadde betalt faktura. Dette burde ha blitt informert om på forhånd eller samme dag når jeg sa i fra om at jeg var syk.

3.Manglende profesjonell praksis:
Minst tre ganger opplevde jeg at terapeuten gikk i forsvar og tok det jeg sa ut av kontekst. Om dette skulle være en del av terapien er ikke godt å vite da jeg ikke fikk svar på dette, men jeg ser ikke det terapeutiske i det eller hva det skulle være godt for på noen måte. Det blir kun ufint og uprofesjonelt i mine øyne.

Terapeut var åpen om det fra starten av at man måtte tåle kritikk, noe som er helt greit. Jeg tåler fint litt kritikk/at jeg må ta ansvar for mitt, men dette blir noe annet. Ved forespørsel på metode og handlinger ved terapien var det lite svar å få. Det ble som regel overført til at det var jeg eller det såkalte "forsvarsverket" mitt som var "problemet". Jeg forsøkte å komme henne og hennes metoder i møte, men det var lite rom for å komme meg i møte tilbake. Jeg mener at man tross alt er to om å få til et godt samarbeid, uavhengig av type terapi, ISTDP eller ikke..

Noe fornuftig ble selvfølgelig poengtert til tider, ift holdninger vedrørende negative tanker og bekymringer. Når det er sagt kunne jeg fått det samme gratis på nettet, så sånn sett var det ikke verdt verken tid eller penger.
Fleksibilitet ift tidspunkt for neste time etc var bra.

Jeg er ikke ute etter å bli "forstått i hjel" og er i utg positiv til konfronterende terapi. Jeg ville veldig gjerne at dette skulle fungere, men det ble mer negativt enn positivt for min del.

Etter lang ventetid fikk jeg Hilde som terapaut. Avtalte time, men møtte opp til stengt dør. Sendte melding, men fikk ikke kontakt med henne før det hadde gått minst 10min. Hun var overhode ikke ydmyk for at hun hadde glemt avtalen, og kom bare med bortforklaringer. Hun avtalte ikke ny time med en gang, men sendt en sms seint på kvelden for ny time.

Første timen føltes veldig rart. Hun gikk ganske raskt fra å snakke ganske normalt, til en tilgjort monoton og robotaktig stemme og med noen rare armbevegelser, som satte meg helt ut. Hun angrep meg mer enn hun var forstående og støttende. Jeg var rett og slett ganske nedbrutt etter timen.

Neste time var jeg syk, men fikk videotime. Denne gangen var hun ikke så robotaktig, men hadde fortsatt en monoton stemme og var fortsatt kald i fremtoningen. Hun avbrøt meg ofte og komme med motstridene tilbakemeldinger, som skapte mer kaos og forvirring hos meg. Jeg satt igjen med å føle meg mer dum og nedstemt.

Jeg opplevde det også som noe rart at hun sendte fakturaen som et bildesms (et utydelig bilde av pc-skjermen hennes). Når jeg spurte om jeg kunne få det på mail, sa hun at hun kunne ta bilde på nytt, da hun ikke fikk tatt fakturaen ut av journal-programmet uten å skrive den ut og så scanne. Jeg hadde også levert inn noen dokumenter som hun skulle scanne inn, for så å levere originalene tilbake. Men når jeg spurte etter de, sendte hun en melding om at hun dessverre hadde klart å makulere papirene mine og dessuten ikke hadde klart å scanne alle sidene.

Hun tok seg også betalt for 2 timer, selvom hun avsluttet timen da det bare hadde gått en time og et kvarter. Hun gav heller aldri beskjed om at det var satt opp 2 timer og at vi kunne prate mer om jeg ønsket det.

Så etter alle disse hendelsene, etter bare to møter, bestemte jeg meg for at hun og hennes måte å drive terapi på ikke var noe for meg. Jeg vet at man må ha litt flere timer for å bedømme om terapien virker, men hun virket altfor uorganisert og den aggressive terapiformen passet virkelig ikke for meg.

Jeg var fornøyd med fleksibilitet i forhold til tid. Det var litt rot, men dette ble ordnet opp i. Jeg opplevde henne som frekk og ufin, basert på kommentarer som at hun "gadd ikke høre" på meg, "kunne ikke la skattebetalerne betale for dette", "det tror jeg ikke på" o.l. På forespørsel (etter avslutning) skrev hun at dette var ment som terapeutiske intervensjoner og ikke ment som å være uhøflig, noe jeg kanskje også ville ha forstått dersom hun hadde svart på mine spørsmål om metoden. Men de kunne ikke besvares, men ble bare møtt med at jeg heller måtte velge en "forklaringsterapi". Jeg tror på henne når hun sier at hun ønsket å hjelpe, men jeg forstår ikke at det kan være etisk forsvarlig å møte en person på den måten. Hvordan de ovenstående kommentarene kan oppleves på noen annen måte enn uhøflig og respektløst? Å møte pasienten der han/hun er, er tydeligvis ikke noe man gjør med denne metoden. Også lite fleksibilitet når en framgangsmåte ikke hjalp, jeg mener f. eks. at det innenfor rammen av metoden burde vært mulig å konfrontere på en annen måte enn å være uhøflig, spesielt når dette ikke synes å føre fram. Det kan være at å være uhøflig er det som er mest effektivt (hvis det funker), men kan i motsatt fall være nedbrytende. Jeg føler (i ettertid) at jeg har snakket med terapeutiske intervensjoner og ikke direkte med henne, så sånn sett vet jeg ikke hvordan hun er som person og hva hun egentlig står for. Jeg kjenner meg veldig igjen i den kritikken jeg senere har lest om metoden. Summa summarum, siden jeg kun har blitt behandlet med ISTDP av henne, så vet jeg ikke om det er hun eller metoden som jeg er misfornøyd med. Jeg mangler sammenligningsgrunnlag.